Dyrisk Ekskursjon

(dette er en reportasje skrevet av Jeanette Varpen Unhjem og beskriver et besøk på Forsøksdyravdelingen på Norges veterinærhøgskole).

Trikk nr. 18 stopper ved Adamsstuen. En liten porsjon mennesker stiger ut før trikken fortsetter på sin skinnebelagte vei mot Ljabru. Menneskene forsvinner til hver sin kant. En ung jente blir stående stille et par sekunder før hun til slutt krysser veien. Hun ser nesten litt redd ut. Som om hun ikke vet hva det er hun går til. Hun vender blikket oppover når hun stopper opp foran den store og røde mursteinsbygningen som ligger rett overfor trikkestoppet. På ryggen bærer hun en blå sekk og håret hennes er samlet i nakken.

Bygningen fyller hele synsfeltet mitt. Rød murstein og store vinduer stirrer arrogant på meg. Jeg stirrer tilbake. Innimellom mursteinen skimter jeg den passasjen hun i telefonen nevnte. «Til venstre for biblioteket er det en passasje», sa hun. «Følg den og deretter går du til venstre. Der ser du en trapp ned til inngangen. Gå inn der og opp til 2. Etasje så finner du oss . Du ser hvor du skal gå når du kommer hit med trikken.» Jeg følger anvisningene hennes til punkt og prikke og plutselig står jeg foran døren til Forsøksdyravdelingen på Veterinærhøgskolen i Oslo. Hadde jeg ikke grepet meg selv i nakken, ville nok knærne mine ristet hemningsløst av skrekk der jeg stod foran den store blå metalldøren som avgrenser Forsøksdyravdelingen fra resten av veterinærhøgskolen. Avtalen om omvisning ble gjort dagen i forveien, og i mellomtiden rakk jeg å fantasere om bestialske tilstander og sadistiske forsøk bak låste dører.

Døren var faktisk låst og jeg måtte benytte meg av en fryktinngytende høyttaler-lignende sak for å annonsere min ankomst tl de på innsiden. Jeg kunne fortsatt kjenne skrekken sitte i knær og hjerne da en kvinne i hvit frakk åpnet døren og ba meg komme inn. Vi presenterer oss for hverandre, før vi går i gang med omvisningen. Jeg er fortsatt litt redd for hva jeg kommer til å møte bak de oransje dørene, og bruddstykker av diverse beskrivelser av dyreforsøk hjemsøker tankene mine.

Før jeg får lov til å entre de ulike rommene, må jeg iføre meg en hvit svenskprodusert dress av polyetylen og hvite tresko som er altfor store. Jeg føler at jeg ser ut som den avskyelige snømannen, men av hensyn til renslighet og uten hensyn til forfengelighet må alle besøkende være kledd i disse hvite plaggene, blir jeg fortalt.

Når døren til det første rommet blir åpnet ser jeg rett på en isolator. Den er ikke så aldeles ulik en respirator og tjener litt av de samme hensiktene. Undertrykk og filtre beskytter de transgene musene mot alskens bakterier og andre ulumskheter. De små hvite musene er spesialoppdrettet. Ved hjelp av genspleising har de fått et ekstra gen og kalles derfor transgene dyr. I forbindelse med oppbevaring og bruk av transgene dyr er det strenge regler. Fysiske sperrer som låste dører og knehøye plater i døråpningen er obligatorisk. Inne i isolatoren vimser musene rundt omkring. De er mange, og jeg undres hvordan de ser på sin verden.

I det neste rommet bor to chinchilla kaniner. De er brunlige i pelsen, og ørene er oppvakte og rettet mot oss. Disse to kaninene brukes i immuniseringsforsøk. Det vil si at de brukes til å produsere antistoffer. Jeg strekker hånden ned i innhegningen. De to kaninene kommer forsiktig bort til meg og lukter nysgjerrig på hånden min. Rommet de bor på er temmelig stort. De har god plass til å bevege seg på, og før vi går videre til neste rom reiser den ene kaninen seg opp på bakbeina som for å få litt bedre oversikt.

Det tredje rommet er fyllt med rotter og mus i bur som henger et stykke oppe på veggen. Disse dyrene brukes kun til undervisning. Leger, forskere, veterinærer, dyreteknikere, dyrepleiere og farmakologi-studenter er pålagt å delta på kurs hvor de lærer å håndtere dyr på riktig vis. Dyrene dopes alltid ned og kurs-lederne er strenge på at rotter ikke løftes etter halen. -Mus derimot kan man løfte etter halen, fordi de biter. Kursdeltakerne får også trening i å sette sprøyter og kanyler riktig. Kursene som er godkjent av Landbruksdepartementet, er både interne og eksterne.

I Norge finnes det ikke oppdrett av andre forsøksdyr enn sau og gris. Forsøksdyravdelinger må importere dyrene sine fra utlandet. Rottene som brukes, kommer fra England, mens musene blir importert fra Danmark. Prisene varierer etter hvilken tilstand dyret befinner seg i. Dersom musene er drektige koster de cirka 170 kroner per stykk, mens de til vanlig kun koster 17 kroner. Rotter koster fra cirka 40 til 500 kroner per stykk. Kaniner blir kjøpt fra Tyskland og Sverige. De koster mellom cirka 300 og 1 000 kroner. Dersom de er drektige kommer prisen opp i 1 500 kroner.

Åtte New Zealand Black hunnkaniner bor på det fjerde rommet. De har vært sitt lille bur i skulderhøyde på veggen. De og ti hannkaniner brukes i et tannlegeforsøk hvor det forskes på forbedring av transplantater. Under forsøkene blir de anestesert, og i etterkant får de bedøvelse for å lindre smertene. På spørsmålet om hvorvidt menneske- og kanintenner er like, får jeg svar at det er de ikke, men at resultatene av forsøket likevel vil kunne ha betydning for mennesker med dentale problemer.

Miljøbur kalles de burene som preger veggen i det neste rommet. Her bor fire og fire kaniner sammen. Burene er kostbare og har tunneler mellom seg slik at kaninene får litt større område å bevege seg på. Disse kaninene brukes også til immuniseringsforsøk. Litt høy er gitt til stor glede for kaninene, og jeg reagerer som alle andre allergikere gjør i lignende situasjoner. Nesen min begynner å renne, og jeg snufser dramatisk.

På døren til det sjette rommet henger en plakat med følgende tekst: «Forvent ikke at jeg skal arbeide, jeg ble ansatt for mitt utseendes skyld!» Rommet er nesten tomt forutenom et par bord og lignende møblement. Rommet brukes til undervisning og operasjonssal. Mellom hvite murvegger og massive oransje dører går omvisningen uangripelig videre. Nesen min renner, og jeg forsøker å forholde snufsingen på et lavt lydnivå.

Det neste rommet vi kommer til er et av de viktigste rommene i hele avdelingen. Vaskerommet er stort og hyller fyllte med tomme bur og andre anretninger pryder veggene. En enorm vaskemaskin av grått metall står ved den andre døren som går inn til rommet. Inne i dette kammeret blir alt desinfisert.

På de neste to rommene bor henholdsvis to kaniner og en gjeng med transgene mus. Kaninene har gulvet til rådighet, og de deltar i et immuniseringsforsøk. De transgene musene er avlet opp på Forsøksdyravdelingen etter at foreldrene ble importert fra USA. I Norge bedrives ikke genspleising på dyr, og derfor er det nødvendig å importere noen «ferdig-spleisede» dyr fra utlandet som man så kan drive avl på. Prisen for en enkelt transgen mus kan være på opptil flere tusen kroner. Disse små hvite musene skal brukes i et fôringsforsøk der høyt og lavt kolesterol er viktige ingredienser. De transgene musene har fått spleiset inn genet for forkalkninger i blodårene i DNA-et, arvematerialet, sitt.

To unge jenter er iferd med å flytte på musene når vi når dette rommet. Løftet etter halen blir musene de små hvite musene flyttet fra det ene buret til det andre.

På det neste rommet bor resten av musene som deltar i föringsforsøket. Her er både transgene og ikke-transgene mus. Dette skyldes at ikke alle musene i avkommet til foreldregenerasjonen som ble importert fra USA, blir transgene. De brukes gjerne som kontrollgruppe i forhold til forsøket.

I det siste rommet i 2. Etasjen skulle det ha vært Skinner-bokser, men disse er til rensing. Skinner-boksen er en innretning som brukes i læringsforsøk hvor rotter er hovedpersoner. De ansatte forteller meg at det forrige forsøket som ble gjort, forsket på hvilke virkninger PCB som vi finner i plast, har på læreevnen. I dette forsøket var rotter som var tre dager drektige, utgangspunktet. Disse rottene fikk små doser med ulike typer PCB injisert. Avkommet deres ble deretter brukt i hovedforsøket. Skinner-boksen fungerer slik at rottene får vann som belønning dersom de trykker på riktig pedal til riktig tid. I forkant av forsøket har rottene ikke tilgang på vann, noe som gjør at de fleste er svært motivert for å takle oppgaven raskest mulig. Ved bruk av en høydose-, en lavdose- og en kontrollgruppe kan forskerne sammenligne resultatene og se hvordan PCB virker inn på rotters læreevne.

Dyrebeskyttelsen har sponset Forsøksdyravdelingen med disse Skinner-boksene.

Neste runde av omvisningen er lagt til kjelleren eller fjøset som den også kalles. Etter å ha krøpet inn i nok en hvit snømann-dress og trekt noen enorme plastikk-aktige sokker over mine brune sko, åpnes døren til Fjøset. Fire sauer med en grønn stripe på ryggen som gjør dem lett gjenkjennelige på beitemarker, er de første individene jeg hilser på.

Sauene som kommer fra Ås Landbrukshøyskole, står sammen i èn bås, og de lukter fascinert på hendene mine. De smale snutene deres snikes gjennom sprinklene i iherdige forsøk på å få tak i notisblokken min. Rundt halsen har de hundebånd som gjør det enkelt å geleide dem til tredemøllen, hvor de med den hensikt å gi forskerne et lite hint om hvorfor sauer løper seg ihjel, går mangfoldige kilometre mens melkesyren måles.

I det neste rommet får jeg møte en liten purke på 140 kg. Hun heter Josefine og er bærer av en nyresviktsykdom. Josefine er født på avdelingen og er muligens drektig. I båsen ved siden av Josefine står tre grisunger. De er søsken, men på grunn av nyresviktsykdommen som to av dem er rammet av, er den tredje mye større. Nyresvikt fører blant annet med seg blodfattighet og dårlig vekst. Kalde oppstopperneser presses ut mellom sprinklene. De snøfter sosialt, og jeg klarer ikke å motstå de morsomme gryntene. Jeg strekker hånden inn i båsen og klapper de alle sammen etter tur. De er varme å klappe, til tross for den svært kalde snuten. Huden er hard, og den sporadiske pelsen er bustete. Min barnslige begeistring for disse koseloge dyrene gjør at jeg nesten må dras ut av rommet, etter at jeg har gitt tre sauer på den andre siden av rommet et raskt blikk. Den sorte sauen er med på et immuniseringsforsøk, mens de to hvite lammene er blodgivere. Sauene stirrer etter meg i det jeg lukker døren etter meg.

Bak den neste blå metalldøren er det et rom med plass til større dyr som hester, kalver eller kyr. I gangen henger en oppslagstavle med noen bilder. To kuer er avbildet. Dolly og Stjerna heter de og de var på Forsøksdyravdelingen for ikke så altfor lenge siden. Nå henger det bilder av dem på oppslagstavlen. Anitra er en Yorkshire gris. Hun er også bærer av nyresviktsykdommen. På ryggen hennes står det med store og knallrosa bokstaver skrevet «NYRE». Synet av dette får meg sannsynligvis til å ligne et spørsmålstegn, og jentene forklarer at bonden som Anitra tidligere bodde hos, hadde mange griser og derfor måtte merke Anitra slik at ikke feil purke ble sendt til Forsøksdyravdelingen. Videre forteller hun at de har forsøkt å skrubbe bort bokstavene, men at de sitter litt for godt fast.

På døren til Anitras rom henger en plakat hvor en gris er avbildet. Plakaten bærer teksten: «My room, My mess, My business» (mitt rom, mitt rot, mitt problem). Griser har et rykte på seg for å være rotete, men sannheten er en helt annen. Griser er svært renslige av seg, og nå og da slippes grisene ut i korridoren i Fjøset på Forsøksdyravdelingen for å bli vasket og løpe av seg litt rastløshet. Det neste rommet har en fortid som operasjonsrom. Nå har det kapasitet til å kunne romme dyr som sau, gris, mink eller rev. De ansatte nevner i denne sammenheng at tidligere hadde de et par mink som hadde hvitt blod på Forsøksdyravdelingen.

Før vi avslutter runden i Fjøset og går opp til 2. Etasjen, vasker vi hendene våre. Vaskene er innredet med en spake i knehøyde slik at man må bruke et kne eller lår for å få vann ut av kranen. Uerfaren som jeg på dette området er, møter jeg store problemer med å takle denne merkverdige innretningen, men til slutt blir også mine hender vasket. På vei ut av fjøsdyrenes avdelingen legger jeg merke til en gul og svart stripe som markerer skillet mellom høyskole og Forsøksdyravdeling. Skal man passere denne stripen må man iføre seg de hvite dressene.

Det neste og siste stoppet er spiserommet. Veggene er prydet av bilder av dyr som har vært på Forsøksdyravdelingen. Katter, kyr, kaniner og geiter er noen arter som er avbildet. Under fotografiene står navnene på dyrene. Tarzan, Kaisa, Kine er alle dyr som har levd deler av livet sitt som forsøksdyr. Planter er plassert rundt omkring i rommet, og ved den ene veggen står et akvarium. I taket over bordet henger en uro som består av fire mus og en ost i midten.

Forsøksdyravdelingen har fire heltidsansatte; tre tekniker og en ansvarshavende veterinær. I tillegg til disse har tre personer 20 prosents stillinger. Disse er en forsøksdyrveterinær, en mikrobiolog og en person som arbeider med å legge ut informasjon på og oppdatere NORINA som er Veterinærhøgskolens database over alternativer til dyreforsøk i undervisningssammenheng. På nåværende tidspunkt lever mellom 200 og 300 mus, 30 kaniner og 30 rotter i 2. Etasjen på Forsøksdyravdelingen. Det bedrives fem ulike forsøk med disse dyrene. Med jevne mellomrom kommer også praktikanter som samler praksispoeng for å komme inn på Veterinærhøgskolen eller dyrepleien. De ansatte forteller at man får et ganske nært forhold til dyrene man arbeider med. -Ihvertfall får man et forhold til dyrene i Fjøset, sier de. Dyrene er meget selskapssyke. Kaninene er det også lett å «komme på bølgelengde til» Samme dag som jeg besøkte Forsøksdyravdelingen hadde de mottatt en formidlingspris som deles ut av VESO (Veterinær Medisinsk Oppdrags Senter). Når Veterinærhøgskolen hadde åpen dag var Forsøksdyravdelingen den mest besøkte avdelingen på hele skolen. Etter avtale kan man få omvisning, og jeg ble fortalt at i vår var tre skoleklasser på omvisning i løpet av kun to uker. -Etterspørselen på omvisninger går i bølgedaler, forteller jentene. Forsøksdyravdelingen tar også imot 8. Klasse elever som har arbeidsuke.